Duncanville High School

HOWDY Y'ALL!

Nå har jeg gått på amerikansk high school i to uker. Det er veldig annerledes, alt er egentlig helt ulikt. 

Første skoledag startet det med et enormt kaos. Hele skolen skulle hente timeplanen sin, så det var lange køer for å hente den. Folk over alt. Jeg ble prikket på skulderen av en kar so m lurte på om jeg var en finsk utvekslingsstudent, og han hjalp meg med å finne klasserommene hele første og andre dagen. Det var virkelig deilig, for jeg hadde hatt null sjans for å finne klasserommene på egen hånd. Vi har 7 minutter mellom timene til å komme oss til klasserommene, og den tiden trenger vi. I "Main Street" er det proppfullt av folk, det er traffic jam hele tiden, og skolen har faktisk laget trafikkregler for å stoppe den. Det går ca 4500 elever på skolen, da blir det mye folk. Derfor har de spredd folk rundt på hele skolen selvfølgelig, f eks freshamn har en egen kantine og helt andre klasserom. Vi har delt lunsjen inn i 4 forskjellige tider, og kantinen er veldig stor. Den har 6-7 forskjellige steder å kjøpe mat, med forskjellig mat på alle stedene. De har alt fra pizza (med bare ost) til wraps og faktisk sunn salat, og skikkelig ekle burgere. 

Selve klassene er det mest forskjellige her. I Norge har vi samme folkene i nesten hver time, og læreren har ikke sitt eget klasserom. Her har vi forskjellige folk i alle klassene, og også mer respekt for læreren. Du bruker bare etternavn på læreren og en tittel, f eks Mr. Spurlock, Ms. Scescny. Har du en kul lærer kan det hende han eller hun lar deg kalle han/hun for "Ms. S", "Mr. G", men aldri fornavn. I timene er det mye strengere, null prating og ihvertfall null teksting. Hvis en lærer tar deg med mobil kan det hende du først blir spurt om å ta den ned i sekken, men læreren kan gi den til kontoret med en gang. Da må foreldrene komme og hente den og betale 15$ for å få den tilbake. Overraskende nok er det mange fler som sover og tar seg et nap i timen. Det var en som gjorde det i engelsk-timen min, han gjorde det flerer ganger, så han fikk en straff om å stå hele timen. 

Folkene på skolen er det jeg elsker! Til tross for at det er utrolig mange her, er det utrolig mange hyggelige og bra folk! De elsker norsk aksent, og som en av kanskje 5 blonde gutter på skolen skiller jeg meg ut på en positiv måte. De synes det er kult at jeg kommer fra Norg, et land de ikke akkurat vet mye om. De vet mye om de vet at det ligger i Skandinavia... Jeg har fått utrolig mange dumme spørsmål, "Is Norway in the Caribbean Islands?" "Do you speak Polish in Norway?" "Do you guys have music in Norway?" "Do you have dishwashers?" og selvfølgelig klassikerne som "Do you speak English in Norway" og "Have you ever seen a black person?"
Amerikanerne er ikke redde for fremme i det hele tatt, og veldig mange vil snakke med meg, jeg har det utrolig bra på skolen på grunn av alle de bra folkene! I tillegg elsker jeg å fortelle om lille Norge, og de synes det er gøy å høre på. Det er utrolig mange som sier "Hi Oscar" i gangene og overalt, men jeg har dessverre ikke sjans til å huske så mange navn som jeg har hilst på, så jeg svarer med Hi! eller Hey! og et smil tilbake til de jeg husker navnet til, som jeg synes er flaut... Jeg ser også på det som en stor fordel for meg at jeg ikke er lik de andre på skolen, fordi jeg skiller meg positivt ut, spesielt hos jentene tydeligvis. De synes nok det er spennende med litt annerledes enn det de er vant til. Guttene tar meg også veldig godt i mot!

Folk i USA er veldig patriotiske, derfor startet vi hver eneste dag med Pledge of Allegiance, alle står med hånden på hjertet vendt mot det amerikanske flagget og sier "I pledge allegiance to the Flag of the United States of America, and to the Republic for which it stands, one Nation under God, indivisible, with liberty and justice for all." Vi har også et Texas-pledge for å hedre staten. "Honor the Texas flaf. I pledge allegiance to thee, Texas, One State under God, one and indivisible". I tillegg vet jeg at vi har en anthem (nationalsang-ish) for skolen og et pledge liknende dette kaldt Alma Mater, men det har vi ikke tatt enda. De andre to kan jeg selvfølgelig utenat, vanskelig å unngå å lære det utenat når jeg sier det hver eneste dag. 

For å ta det: her er fagene mine

Vi har delt inn timeplanen i A og B-dager, dvs at vi har delt inn fagene i to dager istedenfor 5 (mandag, tirsdag...) som vi har i Norge. Vi har delt inn i 8 blocks, og jeg har block 1 og 8 hver eneste dag. De andre fagene har jeg da annenhver dag. De fagene jeg har er: 

Svømming: starter friskt kl 5:45 hver eneste dag med svømming. Å bli med i en sport er en veldig god måte å skaffe seg venner på, og jeg liker veldig godt folkene på svømmelaget. Coachen er noe annet, men det overlever jeg. Hun er mann. Det er veldig hard trening, med svømming tre dager i uken med løping rundt hele skolen som warm-up (det tar ca 10 min), og de dagene det ikke er svømming er det styrketrening og annet barmarkstrening. vi holder på i litt over 2 timer, og dette er da block 1 som betyr at jeg har dette istedenfor andre skolefag. 

Algebra 2 Pre-AP: S1. Om jeg hadde vært i Norge hadde jeg valgt S1-matte, så derfor valgte jeg det som var nærmest her. Det er det vanskeligste faget jeg har, først og fremst dette faget bygger på ting de har lært tidligere, de har andre måter å regne på, og alle de avanserte matteordene er på engelsk. Hvis det blir vanskelig kan jeg bytte til Algebra 2, som har litt færre ting å gjennomgå, og derfor går fremover i et saktere tempo. 

English 4 Honours: Den nest vanskeligste engelsken. Det er mye lesing av gamle bøker (nå leser vi Beowolf) og gloser og analyser. Mange smarte folk i den klassen, og jeg liker læreren godt, bortsett fra at hun er ganske streng da. 

Accounting: Regnskapsføring. Vi gjør ikke annet enn å fylle ut regnskapskjemaer hele timen, jeg synes ikke det er veldig gøy eller spennende, så jeg skal bytte dette faget. I tillegg har læreren en veldig bred dialekt, irriterende å høre på når hun aldri er stille...

Photojournalism: Et fag hvor du lærer å ta bra bilder med speilreflekskamera. Tenkte dette ville være et fag jeg får nytte av, i og med at jeg har et speilreflekskamera men ikke vet hvordan jeg kan bruke det på en god måte uten å bruke ferdig-innstillingene. Flink lærer, tror dette blir en bra klasse! I tillegg har jeg denne klassen hver dag, så jeg får en deilig avslutning på dagen!

Government: Lærer om hvordan politikk og regjerning og myndighetene i USA er. Selvfølgelig bare USA, men det er bare bra, for da får jeg jo vite godt hvordan det faktisk er i det landet jeg er i og skal bo 10 måneder i. Fikk inntrykk av læreren av at vi ble ferdig med de politiske partiene etter bare 1 time, og som aktiv i politikken hjemme i Norge ble jeg litt skuffet over at vi ikke skulle ha mer enn det. Bra lærer, og masse bra folk i den klassen! Læreren lar oss faktisk prate i den klassen, så jeg har blitt kjent med folk i den klassen. 

Audio-Video-Production: Lærer om hvordan lage TV og media. Veldig gøy, den morsomste av de alle! Klasserommet har sitt eget TV-studio og alt som trengs for å lage TV. Skolens TV blir laget her av de som har AVP 2. Læreren snakker til oss som vi var babyer eller går i 1. klasse. Vi bruker også et uhm-horn når vi snakker og har presentasjoner for å forhindre "uuhhm..." hele tiden. I tillegg er dette en sosial klasse siden media er kommunikasjon, så at man prater med hverandre i denne klassen gjør den enda bedre!

Kort oppsummert trives jeg veldig godt på skolen, selv om det har blitt mye lekser også... Leksemengden er myemyemye mer enn i Norge, håper at jeg blir vant til det snart. 

PS1: jeg bruker veldig lang tid på hvert eneste innlegg jeg skriver, derfor blir det til at jeg ikke skriver så mye. Idag har jeg brukt nesten 1 og en halv time på å skrive dette, mens familien har vært i kirken. men jeg skal prøve å skrive noe når det skjer noe, kanskje ikke like lange som dette. 

Hilsen fra Texas!

Duncanville - City of Champions

Nå har jeg vært her i Duncanville i snart to uker. Jeg har blitt litt kjent med byen, og skal derfor skrive litt om den nå. Byen har 40 000 innbyggere, men er altså en del av Dallas-Ft. Worth Metroplex, som er et enorm sammenhengende byområde. Det bor 6.3 millioner innbyggere i dette sammenhengende store byområdet og en liten bit av dette er da Duncanville, som jeg heller vil kalle en bydel enn en egen by. Men nok fakta!

Duncanville er et by med bare hus og to hovedgater. Den har masse fast food restauranter, butikker med det du trenger osv, jeg kan gå i 5 min for å handle det nødvendige. Jeg har enda ikke vært på et ordentlig kjøpesenter, men vet at det er mange kjøpesentre i nærheten. Her i Texas generelt er det ikke plassnød i det hele tatt som det er i Norge, så derfor er alt veldig stort her. Istedenfor å lage en parkeringshus, lager de en stor en på bakken. Hvis det er tett trafikk på motorveien lager den den et par filer bredere, det er nok plass uansett, og det utnytter de. Derfor er man helt avhengig av bil her, i tillegg til at det ikke er noe kollektivtransport her i det hele tatt. Det er store avstander til alt, men med gode veier og rask amerikansk kjørestil tar det alikevel kort tid, men man kommer få steder uten bil. Jeg har et lite sentrum-hovedgate-ish 5 min å gå unna hvor jeg finner noen butikker og restauranter og sånt. jeg har også bare 10 min å gå til skolen, det er deilig å slippe å måtte bli kjørt eller ta buss selv om vi har blitt kjørt til skolen hver dag denne uken da. 

Det er en veldig typisk amerikansk by med hus på rekke og rad, de aller fleste husene har bare en etasje også. Det er forresten også feil å si at det er typisk amerikansk, fordi det er veldig etnisk mangfoldig her. Over hele sørstatene, spesielt i Texas, er det mange mexinanere. Det merkes godt, f eks er mange skilt langs veien på både engelsk og spansk. Ellers er det mye tex-mex mat her, mange taco-restauranter her. Jeg har ikke vært på en enda, men hørt at det er mange bra her og Taco Bell er visstnok ikke en av de gode. Samme med KFC, det er heller ikke en av de gode i sin bransje. Og McDonalds er på bunnen her. Her er det Whataburger som gjelder - og den er virkelig god! Sannsynligvis den beste burgeren jeg har spist på sånn restaurant.

Slenger med noen bilder også, for dere vil sikkert se hvordan det er her!

 


Lakeside Park, bare et hus mellom huset vårt og denne "innsjøen"


Den ene gaten

Nabohus

St.Peter, eller bare Pete som vi kaller han. 

Rommet mitt

Baksiden av huset


Buddy

Baksiden av huset dette også


Bakhagen

Lakeside Park


Klassiske amerikanske postkasser



 Duncanville, City of Champions, Home of the Panthers

 

Førsteinntrykk Texas

Ja, jeg vet det har vært stille her på bloggen. Beklager, jeg skal skjerpe meg!

Jeg har vært i USA i 6 dager nå, og i Texas siden fredag. Jeg fløy fra New York etter mangetimer venting på flyplassen til Boston for å mellomlande der (nei, det gir ikke mening, det er helt motsatt vei...)

Jeg fløy sammen med Lene hele veien, det var veldig hyggelig å ha noen å være med i alle timene. Hun bor i Corinth, som ligger på andre siden av Dallas, tre kvarter unna meg.   

Jeg ble tatt i mot av vertsmor Kay, vertsfar Andy og den yngste vertsbroren Jacob. De sto med en plakat og tok meg godt i mot, før vi plukket opp bagasjen og kjørte tii det som nå er mitt hjem i Duncanville. 

 

Den første dagen ble jeg introdusert for to av guttas venner. Vi dro til et kaffehus hvor de hadde veldig god kaffe og pratet, før vi dro hjem til huset vårt. Det var veldig hyggelig, og deilig å bli kjent med noen allerede etter et par timer i Texas!

Dagen etter startet tøft kan du si, med en skikkelig dråpe morgen. Jeg fikk vite at tanten min hadde sovnet stille inn, så jeg fikk masse hjemlengsel da. Utover det har jeg ikke hatt så mye hjemlengsel, og de gangene jeg har hatt har jeg prøvd å tenke positivt og på noe annet, så gikk den over. Idag har jeg ikke hatt noe i det hele tatt faktisk, selv om jeg satt og viste Jacob, Michael og Matthew (han er hjemme av og til, studerer på andre siden av byen) masse bilder av Norge og av familien og venner. Så det varierer nok med dagsformen, idag har jeg følt meg veldig bra! 

Idag løp jeg min første joggetur her, og selvfølgelig løp jeg meg vill mens det var tungt reg. Kom tilbake ca en time etter jeg ville komme tilbake uten en eneste tøff flekk på kroppen og en iPhone som ble nesten ødelagt av regnet. 
De første dagene her har jeg gjort veldig mye egentlig. Jeg har blitt introdusert for skikkelig amerikanske ting som Walmart og andre enorme matbutikker. En dag var vi også på tur til Turner Falls, Oklahoma. Der var det en elv vi kunne bade i, veldig fint sted. På veien fikk jeg sett mye - alt er som på film. Store butikker ligger langs hele den 5 felts i hver vei brede motorveien med de høye skiltene og enorme parkeringene. Det er ingen tvil - everything is bigger in the US. ALT er større, spesielt om mat. Porsjonene, butikkene og boksene og posene du kjøper det fra. Jeg så f eks et 3 kg glass med jalapeños, hjemme får du i et glass med kanskje 10 stykker. 

Når det gjelder biler er det null tvil - du er ikke mann om du ikke har pickup-truck. Derfor har hvert hus minst en pickuptruck hver, og helst en stor SUV i tillegg.  

De fleste her har heller ikke den brede Texas-aksenten jeg trodde alle hadde. Veldig få ungdom snakker dialekt, det er ikke moderne med bred dialekt hos dem. Men jeg har snakket med voksne med skikkelig bred dialekt - veldig gøy og veldig vanskelig. 

Hittill synes jeg at Texas er veldig annerledes både New York og Norge, men som Explorius selv sier: "It's not right. It's not wrong. It's just different." 


Jeg glemmer ikke hvor jeg er fra, Jeg tok selvfølgelig med et norsk flagg<3

PEACE OUT FROM TEXAS 

New York, New York

På tirsdag var det avreise til USA. Det startet med at jeg ble kjørt til Gardermoen av mamma og pappa. Der møtte jeg noen venner og etter å ha sjekket inn og måtte jeg si hade til alle sammen for godt. Ikke lett. Det var faktisk veldig tøft og si hade til mine aller nærmeste. Den eneste måten å "fjerne" den følelsen der er ved å ha le og bli glad igjen. Det gikk veldig greit da jeg møtte tre andre utvekslingsstudenter fra Explorius. På flyet til New York snakket jeg mye med andre utvekslingstudenter, mest Ingrid og Fredrik. (Rop ut om dere har blogg!)

Når vi landet i Newark, New Jersey, måtte vi gjennom en passkontroll som tok laaang tid før vi dro til hotellet som lå rett ved flyplassen. Der var vi første kvelden og ble kjent med de 90 andre utvekslingsstudentene fra Explorius mens vi bare var på hotellet.

På onsdag startet vi med en ekkel frokost på hotellet før vi ble kjørt i buss til Manhattan. Vi gikk først en liten tur i Central Park etter å ha plukket opp guiden vår. I løpet av dagen kjørte vi ganske mye rundt i buss mens guiden fortalte oss om ting vi kjørte eller gikk forbi. Etter å ha blitt kjørt rundt i Uptown og Midtown, kunne vi være på egen hånd resten av dagen, i 5 timer. Vi måtte bare være i grupper på minst 2 og være tilbake til bussen 5 timer etterpå. Da kunne man gjøre hva man ville, f eks gå opp i Top of the Rock, utsikt over hele byen fra Rockefeller Center, Times Square, eller shoppe i 5th Avenue- det ble mest av det hos oss. Så dro vi tilbake til hotellet hvor vi var resten av dagen og hadde det gøy der.

Dag 2 var ganske lik, bare at vi da var andre steder naturligvis. Vi startet i Downtown rett ved World Trade Center som holder på å bli bygd og gikk siden til Wall Street. Vi tok fergen til Staten Island fordi den kjører forbi Statue of Liberty, så vi fikk bra utsikt til den. Vi dro også til Brooklyn for å få god utsikt til Brooklyn Bridge, og tok gruppebilde med alle 90. Vi avsluttet dagen i Manhattan med å  være fri i SoHo, og hadde en time mer fri enn dagen før også. Da gikk vi rundt i SoHo, spiste et skikkelig godt måltid på Burger King og på slutten var vi så slitne at vi satt oss ned i en park. 

Jeg synes Soft Landing Campen var veldig morsom, spesielt om man ikke har vært i New York før. 

Slenger på noen bilder på slutten:

Manhattan skyline


Times Sqaure og meg da

 



Statue of Liberty


Anniken, Fredrik og meg foran Brooklyn bridge

 

Brooklyn Bridge

 


Alle 90 Explorius-studentene som var på Soft Landing Camp. Herlig gjeng!


På Staten Island Ferry

 


Manhattan, tatt fra Brooklyn
 

10 DAGER!

Idag er det bare 10 dager igjen. Jeg kan telle ned med hendene mine. 10 dager til jeg står på Gardermoen og sier hade til venner og familie som jeg ikke ser på et år. Det er selvfølgelig veldig trist, men jeg tenker ikke så mye på det. Jeg tenker heller på at det er 10 dager jeg starter mitt amerikanske liv!

Et utveksingsår krever masse forberedelser. Det aller viktigste er visum, som tar mye tid. Man må fylle ut et laaaangt skjema på nettet hvor du skriver ALT om deg, alt du kommer på de kan spørre deg om. Og når du har fullført dette skal du ha et intervju på ambassaden i Oslo, uansett hvor i Norge du bor. Altså selv om du bor i Kirkenes må du til Oslo for å være på ambassaden i to-tre timer, og ca 5 min av den tiden er tid du faktisk blir intervjuet. Resten er venting og kø. Men det er uansett verdt et helt år i USA!

Jeg har også de siste dagene kjent at det nærmer seg avreise. Jeg har begynt å innse at jeg skal bo i utlandet et helt år, men tror ikke at jeg kommer til å innse det før jeg har kommet frem til vertsfamilien. 
De 10 dagene som gjenstår nå kommer til å bli fylt med mange praktiske ting som å kjøpe ting jeg trenger, fikse diverse ting, og selvfølgelig si hade til alle sammen! Akkurat nå gleder meg sinnsykt mye, jeg vil dra NÅÅÅ

Først skal jeg jo være 3 dager med ca 40 andre utvekslingstudenter fra Explorius på Soft Landing Camp i New York. Der skal vi "bli litt kjent med USA, bli vant til dollar og bli vandt til tidssonen." Altså, de tre dagene er bare sightseeing, shopping og hygge med andre utvekslingsstudenter. Jeg gleder meg masse, det blir bra! Men jeg gleder meg enda mer til å komme frem til Dallas, møte vertsfamilien, gå rundt og bli kjent med byen, bli kjent med masse nye folk, og som en liten bonus: få litt varme. Akkurat nå er det 42 grader der! Verttsfamilien var misunnelig på meg fordi det varmeste jeg har i løpet av dagen er 22.

Jeg gleder meg så utrolig mye, jeg klarer ikke vente lenger!  

 

 

VERTSFAMILIE!

På mandag forrige uke startet året mitt i USA.

Mariann fra Explorius ringte meg på morgen og ville stille meg et spørsmål. "Du har jo ønsket deg statene  California, Florida og Connecticut. Det er en familie utenfor disse statene som har meldt interesse for deg. Denne familien bor i Dallas i Texas". Så fortalte hun meg mer om familien, og jeg svarte "JA!" med en gang. Dette virket veldig bra, og nå håpet jeg bare på at det ville bli denne familien, siden jeg nå hadde fått vite staten og byen det kan hende jeg skal bo. Jeg ble så utrolig glad over å høre det, jeg følte at endelig var det noen som ville ha meg! For meg er det faktisk veldig stort, for de sier ja til at en person de aldri har møtt. og det eneste de vet om jeg når de sier ja er et 1-sides brev om meg selv, et like stort brev fra mine foreldre og noen bilder. Og utifra dette lille har de da valgt å la meg bo hos dem i hele 10 måneder!

Selv om jeg da hadde fått vite så lite, hadde jeg fått vite så mye mer enn bare noen minutter før! 

Og da ble jeg LITT glad:



"JAAAAAAAAAAAAAAA!"

 

På torsdagen samme uke skjedde noe annet. Da jeg våknet opp hadde jeg fått en friend request på face, og dette var fra en gutt fra Texas. Jeg godtok da selvfølgelig med en gang, og jeg tenkte med en gang at det måtte være en fra vertsfamilien. For å være sikker på dette måtte jeg jo spørre siden jeg ikke hadde fått vite noe særlig fra Explorius, og han sa ja! Da ble jeg enda gladere, for da fikk jeg vite HVEM jeg skulle bo hos! Jeg har snakket litt med han til nå, han virker kjempehyggelig! Det er forresten min fremtidige vertsbror som la meg til. Siden jeg hadde fått vite at det var Dallas jeg skulle bo i, har jeg googlet masse om byen Dallas, og kunne masse. Nå fikk jeg også da vite hvor i Dallas jeg skal bo, og byen heter Duncanville, en forstad 20 minutter utenfor DALLAS sentrum i staten TEXAS. 

Jeg fikk også denne familien endelig bekreftet av Mariann på tirsdag denne uken. Når hun fortalte meg at det var den familien hun hadde snakket om tidligere ble jeg veldig glad, lettet og gira! Det var fordi jeg synes det virker som en super familie, i tillegg til at heller ikke har så mye imot å komme til en storby:) Jeg fikk bilder av familien, bilder av huset, og vite litt informasjon om familien. jeg kan fortelle det viktigste:



Vanskelig å ikke være glad når man har fått vertsfamilie, selv om man er sidelengs! Det var ikke lett å rotere bilder, selv ikke med kort hår! 

Familien består av:

Vfar Andy, 47
Vmor Kay, 46
Vbror Michael, 17
Vbror Jacob, 15
Vbror Matthew, 21 (bor delvis hjemme)
2 hunder, puddel-ish. Jeg er ikke så god i hundenavn at det gjør noe

Huset er et hus som ligger i et skikkelig amerikansk nabolag, med en park og en liten innsjø på andre siden av huset. Huset ser veldig koselig ut! jeg får mitt eget rom og et halvt bad. Huset ligger bare 13 min å gå eller 1 min å kjøre (takk Google Maps) unna skolen jeg skal gå på (kommer tilbake til dette)

Familien er kristne, de pleier å gå i kirken 2 ganger i uken, og ønsker at jeg også er med begge gangene. De virker ikke strenge i det hele tatt, med lite restriksjoner på hva jeg kan gjøre osv. Andre interesser er fotografi, gitar, camping, fiske, dataspill. 

Så litt info om byer/skoler:

Dallas:

- Ligger nord i Texas
- USAs niende største by, 1.2 mill innbyggere. Det er dobbelt så stort som Oslo
- Med områdene rundt, kalt Dallas - Fort Worth - Arlington, er det 6.4 mill innbyggere, USAs fjerde største byområde. 
- Har topplag i alle sporter; baseball, basketball, american football, soccer osv. SuperBowl var her i 2011, i verdens største innendørsarena som tar 80 000 mennesker.
- Verdens tredje største flyplass ligger her
- John F Kennedy ble drept her
- Ligger faktisk like langt syd som f eks Bagdad i Irak og Tel Aviv, Israel.




Dallas by night!

 


Hvor Dallas ligger i USA

Duncanville:

- Ligger 25 min, 17 miles, i bil syd for Dallas sentrum
- 40 000 innbyggere
- Kallenavnet er "City of Champions"
- Ligger 7 timer bak Norge 



Hvor Duncanville ligger. 

Texas:

- Største av de 48 fastlandsstatene (dobbelt så stort som Norge)
- Veldig Republikkansk (konservativ) stat
- 25.7 mill innbyggere
- Hovedstat Austin, store byer er Houston, Dallas, St. Antonio, Fort Worth, El Paso
- Siden det grenser til Mexico er det mange som snakker spansk, ca 27%.


 

Det første jeg tenker på når jeg tenker på Texas, ranch!

Også skolen jeg skal gå på, Duncanville High School:

- Har ca 3900 elever
- På areal er den faktisk USAs 2. største! 84 000 kvadratmeter (fire Wal-Marts)
- Home of the Panthers 
- Har ifølge Sports Illustrated i 2005, det 24. beste idrettstilbudet av 38 000 high schools i USA
- Vunnet State championship i alle sporter den tilbyr, sist i 2012 i girl's basketball som visstnok er skolens stolthet 
- Det skal også være strenge kleskoder på skolen, som blå eller hvit skjorte, blå, svart eller lysebrun bukse, belte med beltespenne mindre eller like stor som et bankkort, ingen sagging, bare langbukser osv.
- Telte meg fram på Google Maps til 3 store og 2 små baseballbaner, 3 fotballbaner, 1 løpebane, 1 basketballbane,  hele 12 tennisbaner. 
- Et av USAs beste high school korps

 



 



Home of the Panthers!

 

Jeg er superfonøyd med familen og stedet, og tror jeg kommer til å få det fantastisk! Jeg gleder meg så utrolig mye, dette blir så bra!

Også vil jeg også si dere som evt ikke har fått familie enda, ventetiden er helt klart verdt det uansett hvor lang den er, fordi gleden når du får familie er så stor!

 

 

 

 

 

 

Venting, venting og enda mer venting

Nå må jeg si at jeg begynner å bli lei av all ventingen på å familie. Det blir ikke noe særlig bedre av at alle som får skriker det ut ved å poste det på facebook i en gruppe som har med utveksling å gjøre. Jeg er også selvfølgelig så dum mot meg selv at jeg googler alle byene til de som sier at de har fått verstfamilie. Det virker som om jeg er den eneste av alle sammen som ikke har fått familie enda men jeg kan jeldigvis trøste meg med litt fakta: bare 15-20% av alle har fått familie enda, som vi si at over 8 av 10 ikke har fått enda. Jeg er vanligvis en ganske tolmodig person, men etter å holdt så lenge, begynner jeg å bli rastløs "Hva om ingen velger meg? Vil jeg bare bli plassert hos noen som egentlig ikke vil ha meg?" Sånt kan jeg tenke hvis jeg ikke er helt i humør.Jeg har heldigvis ikke prøvd å finne ut av svarene på det, tror slev at det er like greit å ikke vite det, fordi det er liten sannsynlighet at det faktisk skjer.

Jeg vil også minne dere som har fått familie på en ting: dere er utrolig heldige! Bare den følelsen at du vet hvor du skal, hvilken skole du skal bo hos, og viktigst av alt: hvem du skal bo hos må være helt fantastisk, ihvertfall i forhold til å ikke vite annet enn "Joa, jeg skal til USA. Vet ikke hvor enda, men USA er jo bare 30 ganger så stort som Norge, og bare over 305 millioner flere som bor der, så jeg vet nok jeg." Når man har fått familie er det også selvfølgelig naturlig å ta kontakt med de, enten de eller du gjør det, og da blir man jo kjent med de. Hvis man er godt kjent med de før man kommer dit, vil jeg også tro at det er mye lettere å tilpasse seg familien, og at det er mindre sjanse for krangler osv som i verste fall kan føre til at man blir nødt til å bytte familie. Man kan også bli kjent med område, skolen, og kanskje skaffe seg venner utenfor familien mens man sitter her i Norge?

Jeg sier det igjen, dere som har fått familie er utrolig heldige! Dere må huske på at det nå er mangemange som ikke har fått familie enda som misunner dere masse! 

I ettertid har jeg også angret på at jeg valgte å ønske meg hvilke stater jeg kunne komme til. Grunnen til det er at de da leter i de statene i den rekkefølgen jeg satt opp, og de 3 statene jeg satt opp var selvfølgelig de 3 mest populære statene: California, Florida og Connecticut. Det er da veldig mange andre som har ønsket seg dit, og derfor stor konkurranse. Mens de leter i hele USA eller deler av USA som West, South, East osv leter de bare i en delstat om gangen. Om de så gir opp i en, går de videre til neste på listen min og gjør akkurat samme der. Derfor har jeg jo skjønt nå at det kunne ta mye lenger tid å få familie om man ønsket seg stat, noe jeg ikke tenkte på den gangen jeg var ung, dum og naiv. 

Til slutt vil jeg bare si at denne ventingen snart dreper meg, I can't stand it anymore. 

 

PEACE OUT!





Litt om starten av alt

Hei alle sammen!

Dette er faktisk mitt aller første blogginnlegg noen gang!

Jeg skal som dere kanskje har skjønt allerede på utveksling i USA neste år, skoleåret 2012/13. Jeg skal reise med Explorius, og underorganisasjonen min i USA heter ICES. 

Jeg bestemte meg for å dra på utveksling sommer/tidlig høst 2011. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre det, fordi ejg heller tenkte at jeg ville studere etter videregående istedenfor. Men så tenkte jeg heller at jeg kunne dra på utveklsing, for det virker jo så utrolig gøy! Og det er jo heller ingenting i veien for å studere i utlandet i tillegg?!

Nå har jeg kommet langt i søkeprossen, jeg er faktisk ferdig. Den har vært lang og omfattende, med mye å gjøre. Det startet med et informasjonsmøte og intervju, jeg var hos Aspect og Explorius, og valgte Explorius. Så fikk jeg beskjed om at jeg var kunne bli med i programmet deres, og valgte da å bli med i Explorius sitt program. Da måtte jeg søke og gjøre litt papirarbeid før jeg ganske kort tid etter fikk en underorganisasjon i USA tildelt. Jeg ble tildelt ICES, som jeg bare har bra ting om! Da sto det største av alt på plass, søknaden som skulle bli sendt til USA. Jeg fikk en måned frist, og den tiden trengte jeg virkelig! I løpet av den måneden ble det ca 12 legebesøk, inkludert helsesøster på skolen, helsestasjoner og fastlege for å sjekke meg for en liste med sykdommer, få vaksinekort, ta vaksiner, sjekke meg selv for turbekolose, og mye mer. På det skjema hadde jeg ikke hørt om halvparten av sykdommene engang, men det er derfor man har leger! Den dagen jeg leverte var virkelig deilig, spesielt den siste uken før jeg skulle levere, stresset jeg masse med den, den ble aldri liksom ferdig, alltid noe mer som måtte gjøres på den. Jeg skrev også brev til vertsfamilien i den. Noen endringer måtte gjøres i ettertid, men heldigvis ingen store endringer. Så, litt tid etterpå fikk jeg beskjed om at den hadde blitt sendt til ICES i USA, og at de har begynt å lete etter en familie. Jeg har forresten ønsket meg statene California, Florida og Connecticut, men har blitt mer åpen for hele USA etter jeg leverte søknaden, faktisk. At man kommer til en hyggelig familie man trives i er uansett det aller viktigste!

Jeg vil også nå gi dere en liten bonus, et bilde fra da jeg var i USA forrige gang, på east coast i påsken 08. Jeg satser på å ha en del bilder her på bloggen, siden jeg er glad i å ta bilder, og fikk speilreflekskamera til jul.

 

Snakkes! 

 

 

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » September 2012 » August 2012 » April 2012
Oscar i USA

Oscar i USA

17, Bærum

Jeg er en gutt på 17 år fra Norge. Jeg skal på utveksling til USA neste år, til Duncanville i DALLAS, TEXAS. Organisasjonen min er Explorius, og underorganisasjonen min i USA heter ICES. Følg med for å bli kjent med Texas-livet! objUSTX=new Object;objUSTX.wtsclock="wtsclock001.swf";objUSTX.color="000080";objUSTX.wtsid="US-TX";objUSTX.width=200;objUSTX.height=200;objUSTX.wmode="transparent";showClock(objUSTX);Dallas

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits